Og jeg skriver dette nærmest som en protest mot en flokk-mentalitet, der publisering nå anses som det eneste moralske riktige. Anførte motiver for en slik publisering er forskjellige, der det mest av alt hevdes at dette er i "solidaritet med tegneren". Alternative forklaringer er at "vi ikke skal bøye oss for terror", eller at vi skal "verne ytringsfriheten". Og så har vi de mer skjulte motivene som "til helvete med islamistene", "muslimene kan dra hjem", "islam er en voldelig religion", - andre kan sikkert finne på flere formuleringer.
Jeg publiserer ikke tegningene. Det handler ikke om frykt, for så betydningsfull er jeg ikke at min eventuelle publisering vill få noen spesiell fokus når så mange publiserer dem. Og når jeg ikke publiserer dem er det ikke fordi jeg har et omtrentlig forhold til ytringsfrihet, den er absolutt. Og jeg finner det meningsløst og skremmende at tegneren trues på grunn av sine tegninger.
Det kan virke som om publisering av tegningene, tegninger som jeg i utgangspunktet ser på som provoserende i natur, tar mer hensyn til avsender enn til mottaker. Ethvert budskap har to forståelser: den forståelsen som avsender har, og den forståelsen som mottaker har. God kommunikasjon finner sted der avsender og mottaker har mest mulig felles forståelse av budskapet, og gode kommunikatører legger mest vekt på hvordan budskapet ønskes mottatt, mer enn fokus på egne tanker om formen på budskapet.
I tillegg vil god kommunikasjon ta hensyn til hvordan det mottatte budskapet kan brukes, mer spesifikt nytteeffekten. Og det er ikke avsenderens nytteeffekt som det da legges vekt på, for avsenderen har jo i utgangspunktet tanker om nytten av budskapet. Men det er nytteeffekten av at mottakeren får akkurat dette budskapet som står i fokus. Når jeg holder foredrag er jeg mest opptatt av at mitt publikum skal forstå hva jeg mener, og ha nytte av det jeg forteller. Jeg prøver å tilpasse avsenderbudskapet best mulig for å oppnå akkurat den effekten jeg ønsker på tilhørerne.
I saken med tegningene er jeg overbevist om at tegneren hadde en tanke om hvilket budskap han ønsket å sende, og han hadde sikkert en tanke om at mottakerne skulle forstå og ha nytte av budskapet. Og budskapet var vel, slik han har formidlet det i ettertid, at noen brukte islam som begrunnelse for vold. Formen var valgt provoserende, fordi han hadde ønsker om å få mest mulig trykk i budskapet.
Men i dette tilfellet bommet han i forhold til svært mange som ville hatt nytte av det budskapet han ønsket å formidle. Selv om budskapet ble forstått av mange som delte tegnerens forståelse av virkeligheten, var det store grupper som overhodet ikke oppfattet denne delen av budskapet, men tvertimot oppfattet en fornærmelse og krenkelse. Det siste ble også utnyttet av dem som med vilje valgte å misforstå, mistolke, og slik ble tegningene også et redskap nettopp for de kreftene tegneren ønsket å svekke. Dårlig skolerte, eller ensidig religiøst skolerte, så i disse tegningene ikke en advarsel om misbruk av islam innenfor en ramme av terror, men kun krenkelsen av profeten, egen religion, og en krenkelse av dem selv og deres kultur.
Det er da lett å si at de burde forstått budskapet. Og det er lett å si at de burde forstått forklaringene i etterkant. Men det er i hovedsak avsenders ansvar om budskapet ikke forstås etter intensjonen. For makten til den gode kommunikasjonen ligger nettopp hos avsender. Og med disse tegningene klarte ikke tegneren å formidle budskapet på en måte som var i samsvar med det han ønsket, og da forutsetter jeg at han ikke ønsket å krenke selv om han ønsket å provosere. Kommunikasjonen rundt disse tegningene er mislykket i den grad han ønsket å formidle et misbruk av religionen.
Så skal vi være kritiske til reaksjonene i ettertid, en reaksjon som på mange måter illustrerer akkurat det tegneren ønsket å fortelle, og reaksjoner og handlinger som ikke kan tolereres eller unnskyldes. I seg selv har hele saken fått et omfang, og blitt betent, på en måte som har blitt en trussel mot ytringsfriheten og de verdier de fleste av oss bekjenner oss til. Men dette repareres ikke ved å gjenta det som i utgangspunktet bar galt av sted, det blir bare å blokkere ytterligere for det budskapet tegneren ønsket med sine tegninger. Budskapet om misbruket av religionen i voldens tjeneste blokkeres helt i den provokasjonen dette nå har blitt, trolig mest hos dem som vet minst om selve saken.
Kommunikasjon er ingen enkel affære, og den er ekstra vanskelig i en situasjon der motiver og budskap kan forstås på mange måter. Jeg tror ikke at å gjenta en form på budskapet som har vist seg å ikke føre fram, å gjenta en form som styrker de kreftene og ideene vi egentlig ønsker svekket, er lite egnet til å få mottaker til å forstå det budskapet vi ønsket å sende. Og det er akkurat dette som skjer når mange, med forskjellig begrunnelse, finner det så viktig å publisere disse tegningene, igjen og igjen.
Comments 4 Comments
Etter min mening er budskapet et annet nå enn da tegningene ble trykket første gang. Nå er ikke poenget å si noe om terror og islam, men å si noe om ytringsfrihet og reaksjoner på krenkelser. Når de krenkede reagerer med vold, trusler og krav om sensur, blir det viktig å markere at krenkende ytringer skal kunne finne sted, og at slike reaksjoner er uakseptable. Det blir viktig å markere at de som truer ikke får legge premissene. Dermed blir det også et poeng i seg selv at ytringene er å forstå som krenkende, mens innholdet for øvrig blir underordnet.
Jeg tror ikke engang det er så viktig at dette budskapet blir forstått bevisst. Alminneliggjøringen kan være nok i seg selv.
Det er riktig, men dette budskapet vil fortsatt bli misforstått (av noen en faktisk misforståelse, og bli oppfattet som en provokasjon, av andre intensjonelt misforstått slik at de kan bli et redskap).
Og da er vi tilbake til det som er mitt poeng: Det du ønsker å si blir ikke det som blir oppfattet.
Om alminneliggjøring vil dempe dette? Normal ville det kanskje skje, men i saker der det er sterke følelser er det vel erfaringen at det i alle fall skal mange stormer til. Og i dette tilfellet er det så mange som også har vikariende motiver, at jeg er redd for at det heller fester seg et inntrykk hos muslimer at vesten er ute etter å krenke dem, og i vesten om at islamister er irrasjonelle og demagogiske.