Dictum factum

Innmari trivelig dette med sosiale medier. Veden har blitt mindre, jeg informeres og kommuniseres. Og de jeg treffer tilfører meg noe, alle sammen.

For meg er det Twitter, Vimeo, nå Google+ og Diaspora, alle med sin sjarm, og alle med sitt særtrekk. Og nettverkene vokser, trivelig at noen vil leke også med meg.

Så oppdager jeg at tiden ikke strekker til. For å klare over dette begynner jeg å fordele tid mellom nettverkene, litt her, og litt der. Da begynner jeg å miste informasjon , strømmene og innleggene flyter forbi meg uten at jeg får det med.

Jeg prøver å være raskere, og raskere, mer og mer målrettet. Men det hjelper ikke, og det sniker seg inn en følelse av utilstrekkelighet, og en følelse av at jeg går glipp av noe. Det siste stemmer jo også, det første er nok mer snakk om ambisjoner og realiteter.

Så ender jeg med at noe jeg i utgangspunktet egentlig liker, stresser meg. Og det var jo ikke meningen. Jeg må rydde opp, mest i mitt eget hode. Jeg må fokusere og bestemme meg for hva jeg vill prioritere mest. Noe må få lov til å være hovedrett, mens andre ting får være dessert, eller til  ogmed henvises til kaffen.

For ellers kan det gode bli det bestes fiende når det kommer til sosiale medier. Og legg merke til at dette blogges. Jeg kan alltid falle tilbake til bloggen, og det er jo litt sosialt i det også?