Dictum factum

Inmari trivelig dette med sosiale medier. Veden har blitt mindre, jeg informeres og kommuniseres. Og de jeg treffer tilfører meg noe, alle sammen.

For meg er det Twitter, Vimeo, nå Google+ og Diaspora, alle med sin sjarm, og alle med sitt særtrekk. Og nettverkene vokser, trivelig at noen vil leke også med meg.

Så oppdager jeg at tiden ikke strekker til. For å klare over dette begynner jeg å fordele tid mellom nettverkene, litt her, og litt der. Da begynner jeg å miste informasjon , strømmene og innleggene flyter forbi meg uten at jeg får det med.

Jeg prøver å være raskere, og raskere, mer og mer målrettet. Men det hjelper ikke, og det sniker seg inn en følelse av utilstrekkelighet, og en følelse av at jeg går glipp av noe. Det siste stemmer jo også, det første er nok mer snakk om ambisjoner og realiteter.

Så ender jeg med at noe jeg i utgangspunktet egentlig liker, stresser meg. Og det var jo ikke meningen. Jeg må rydde opp, mest i mitt eget hode. Jeg må fokusere og bestemme meg for hva jeg vill prioritere mest. Noe må få lov til å være hovedrett, mens andre ting får være dessert, eller til  ogmed henvises til kaffen.

For ellers kan det gode bli det bestes fiende når det kommer til sosiale medier. Og legg merke til at dette blogges. Jeg kan alltid falle tilbake til bloggen, og det er jo litt sosialt i det også?

... sier vår minister Erik Solheim. Og han merker det ekstra godt fordi han møter andre kulturer enn vår egen.  Og så sier han at vi hadde forventet det motsatte når vitenskapelige erkjennelser økte. Har han rett?

Ja, det har han. Og nei, det har han ikke. Han har nok rett i at Gudstroen styrkes. Men er Gud da tilbake, eller har Gud vært der hele tiden. Det er en økende opplevelse av det er en dimensjon utenfor oss selv, en dimensjon som gjenspeiles i oss selv, og at disse henger sammen. Det er en økende åndelighet, en erkjennelse av at vår bevissthet ikke kan uttrykkes i form av tall og formler, og at verden er komplisert ut over hva vi kan styre og forstå.

At dette sammenfattes i konseptet Gud er både kulturelt betinget, og en trygg havn. Gud er god å ha i en veden det er vanskelig å manøvrere i, der det trygge og statiske trues av opplevelse av stadig forandring, av ustabilitet, av uforutsigbare trusler. Truslene kan være annerledes enn tidligere, men svaret blir ofte den samme Gud.

Når noen spør meg om jeg tror på Gud, spør jeg tilbake hva Gud er. Om svaret er at det er en forståelse av at det er ting utenfor oss og i oss som vi ikke klarer å fatte, at det er lover vi enten ikke kjenner eller i alle fall ikke kan begripe, om det betyr at vi er del av en større sammenheng, at vår erkjennelse og innsikt er begrenset, og noe som kan og vil utvikles videre, da tror jeg på Gud.

Om Gud beskrives som en personifisert bevissthet utenfor oss selv, en bevissthet som styrer og griper aktivt inn i vår tilværelse, da tror jeg ikke på Gud.

Og min tenkning rundt dette er vitenskapelig. Vi vet det finnes grenser for vår viten. Og vi vet at vårt sinn, vår underbevissthet, vår wise-mind er reell og viktig for oss, og at vår spiritualitet styrer vårt liv i like stor grad som vår rasjonalitet og bevisste tanke. Så skismaet mellom vitenskap og et sekularisert gudsbegrep finnes ikke.

Slik er ikke Gud tilbake, Gud har alltid vært der. At dette blir til økende tro på en personifisert Gud er mer uttrykk for vår begrensing,  der vi faller tilbake til trygg tradisjon og kultur, og der vi underkaster oss makt og styring fra dem som mener seg å kjenne sannheten.

Jeg må innrømme et jeg liker Google+. Google ivaretar mine private data på en bedre måte, jeg gir ikke fra meg eiendomsretten til mine data, men jeg gir fra meg bruksretten helt inntil jeg tar tilbake det jeg har lagt inn (Google+ har en mekanisme for det) og sletter kontoen min. Bruksretten bruker Google til å tjene penger på meg, slik at jeg også der betaler for bruken, - om enn ikke i kroner og ører. Google+ er mindre fjas en fjasboka, profesjonlt bygget, og tjenseten bygges stadig ut i integrasjon med andre tjenester fra Google. Jo, jeg liker Google+.

Men min kjærlighet til sosiale medier ligger i Diaspora. Etter å ha ventet på invitasjonen i et år, fikk jeg den her forleden. Alfa-utgaven er på plass, ikke så avansert som de andre tjenestene, ikke så ferdig utbygget, men den utvikles stadig. Disse studenteni USA er idealister i protest mot de store som stjeler private data og kun vil tjene penger. De har fått støtte noen titalls millioner dollar i støtte til arbeidet fra organisajoner som belønner åpne nyvinninger. Og det sertifiserte og kontrollerte regnskapet er offentlig tilgjengelig: alle skal vite at ingen beriker seg på dette.

Diaspora er non-profit, åpen programvare og består i prinsipp av et nettverk aven rekke datamaskiner som er koblet sammen i ett stort sosialt nettverk. Alle kan laste ned programvaren og installere den på egen maskin, eller på leiet plass på en internettserver. Hver maskin kalles da en "pod" og blir en del av det store nettverket. Mine data ligger likevel fysisk på min maskin, og jeg har kontrollen. Ikke alle vil bry seg om å gjøre egen maskin til en pod, men da kan man bare koble seg opp til en eller annen eksisterende pod. Og det er mange av dem allerede. Jeg har så langt ikke laget min egen pod, men er koblet til joindiaspora.

Ved at dette er åpen programvare spredd ut over, vil belastningen i systemet spres på flere servere, og da også trafikkkostnadene. Diaspora trenger derfor ikke å genere så mye penger som de andre nettverkene, og baserer seg på donasjoner. Og ved at programvaren er fritt tilgjengelig, vil ingen egentlig ha interesse av å kjøpe og kommerialisere nettverket, - det ligger jo der helt gratis likevel. 

Så mye om det tekniske. For meg har Diaspora etter en ukes bruk blitt en liten forelskelse. Det er en voldsom aktivitet der, det er mye motstrøms, det er alternative bevegelser, men også noe mer konvensjonelle sinker som meg selv. Jeg har fått følgere fra hele verden, men det geniale er kankje at nettverket også gir mulighet for å bygge kontaktnett ved hjelp av hashtags, akkurat som på Twitter. Min erfaring er at jeg treffer personer ved hjelp av tags, som så blir hverandres følgere (og kanskje også venner?) når vi har utvekslet noen synspunkter. På en uke på Diaspora, og til tross for at vi snakker om noen hundre tusen brukere (Fjasboka har 500 mill) har jeg opplevd mer aktivitet rundt meg på Diaspora enn jeg har opplevd på Twitter og Google tilsammen. Riktignok kan det ha noe å si at jeg på Diaspora bruker ngelsk primært, men...

Treffer jeg kjente der? Så langt ikke, men Diaspora vil vokse. Og jeg  for første gang synes jeg at et nettbasert sosialt forum er morsomt. Det vil neppe bli noen egentlig konkurrent til de store når vi snakker om brukere, men med hensyn til aktivitet vil det fort kunne konkurrere. Jeg tror min forelskelse fort kan bli til kjærlighet. Og imens blir Diaspora ivaretatt av hundrevis av uavhengige utviklere verden over. 

Men trolig et blindspor, fordi det i beste fall bremser CO2-utslippene. Man prøver å løse et problem ved å modifisere, ikke ved radikalt å endre:

Recycling carbon dioxide is a great deal more involved than setting out separate bins for glass, aluminum, and paper. But many scientists believe that it is not only worth the effort, but a crucial endeavor. The climate change threat to the planet is now so great, they argue, that any effort to address the problem will have to include so-called "carbon negative" technologies. That means actually sucking the greenhouse gas out of the atmosphere and doing something productive with it.

- National Geographic

Eller kanskje man misforstår gråværet. Uansett tidlig for juledekorasjonen jeg fant i Storgata.

Nye regler for sykmelding fra 1 juli i år, setter i praksis taushetsplikten ved sykdom til side. Her er reglene, slik de er sakset fra HegnarOnline:

Arbeidsgiver skal tilrettelegge arbeidssituasjonen i dialog med arbeidstaker ved sykdom og utarbeide en oppfølgingsplan i samarbeid med arbeidstaker så tidlig som mulig og senest innen 4 uker (før: 6 uker) etter at arbeidstaker ble sykmeldt. Oppfølgingsplanen skal sendes sykmelder(lege).

Det er selvfølgelig mer i regelverket enn dette. Men det vil være tilnærmet umulig for arbeidsgiver å lage en tilretteleggingsplan for den sykmeldte uten at arbeidsgiver orienteres om bakgrunnen for sykefraværet. Og dermed gjelder ikke lenger taushetsplikten slik vi kjenner den lenger under sykmelding.

Og for å gjøre det helt klart, heter det videre:

 Arbeidstaker skal medvirke til utarbeidelse og gjennomføring av oppfølgingsplanen, delta på dialogmøte(r), gi opplysninger til arbeidsgiver om egen arbeidsevne, bidra til utredning og igangsetting av hensiktsmessige tiltretteleggingstiltak, samt prøve å delta i arbeidsrelatert aktivitet.

Det eneste arbeidsgiver ikke kan kreve, er selve diagnosen. Men den kan man jo gjette seg til når alle andre opplysninger er oppgitt.

Dette kommer på toppen av kritikken av NAV, der alle ansatte i praksis har tilgang på den sykes medisinske opplysninger, og der det er dokumentert grove overtramp fra Nav sin side mht hva de krever, og hvordan etaten omgås konfidensielle medisinske opplysninger.

Kjekt å vite. 

People who are cyberstalked or harassed online experience higher levels of stress and trauma than people who are stalked or harassed in person, according to a presentation at the American Psychological Association's 119th Annual Convention.

The research explored how adolescents emotionally deal with cyberbullying. Students who said they ruminated, or obsessed, about the negative event were more likely to suffer serious stress from cyberbullying. In addition, people who blamed themselves for the situation were more likely to ruminate. Students who refocused on positive thoughts were able to cope and recover more quickly, according to the study.
Students reported that they were more negatively affected by cyberbullying when it was anonymous and in "one-sided sites such as blogs and cyber boards." The research also showed that students who are victims of cyberbullying will often subsequently bully others online.